1965 Mercury
Det var store nyheter som ble presentert den 25 Septermber 1964. 1965 Mercury var virkelig en ny bil fra topp til tå. I følge bilpressen var modellen en åpenbaring i teknikk og design. Det var for første gang et grunnlag for slagordet " Built in the Lincoln Continental tradition". Og at det virkelig dreide seg om en standardheving var det ingen tvil om.
Nyhetene var mange, og begynner med et fullstendig nytt chassie. Rammen var der forsatt, men den var ikke bærende som på foregående modeller. Ingeniørene hadde gjort genistreken med å legge mye av bilens bærende elementer til karosseriet. Man oppnådde på denne måten en stivere og mer støysvak konstruksjon, samtidig som vekten gikk ned. Hjulopphenget foran og bak var også nytt, og bilen ble utstyrt med spiralfjærer bak. Akselavstanden var 123 tommer, og sporvidden ble oppgitt til 62 tommer. Karosseriet ble forankret til rammen med helt nye gummiputer, som gjorde at det meste av støyoverføringen ble eliminert. For å bedre kjørekomforten ble det benyttet en nyutviklet Saginaw snekkeservo i styringen. Det ble også lagt vekt på sikkerheten, og for første gang var bilbelter standard både foran og bak. Men nyhetene stopper ikke med det. Hele bilen fikk nytt utseende, og mange designelementer ble brukt fra Lincoln. Blant annet fikk den buede sideruter. Utstyrslisten ble vesentlig utvidet, og for første gang ble det tilbudt tiltratt, sentrallås, automatisk dimmer og intervallstyrt vinduspussere. Mercury var forøvrig den første bilen overhodet som kunne tilby intervallpussere og vendbare nøkler. Til og med gasspedalen fikk ny avfjæret konstruksjon, noe som gjorde den meget behagelig. 1965 Mercury var en stor bil, faktisk større enn Lincoln fra samme år. Det var en mengde modeller å velge i, og prisene varierte fra $ 2,711 for en 2dørs Monterey til $ 3949 for en Parklane Conv. 76C. Men prisen steg fort med $ 1000 hvis man var ivrig til å krysse av for ekstra utstyr.
Total produksjon for fullsize Mercury i 1965 ble 181,699.

1966 Mercury
Man skulle kansje tro at det ikke var behov for store forandringer fra 65 til 66 modellen, men Mercury var virkelig på offensiven. Ny front og nye baklykter og bakstøtfanger gjorde bilen 2" lengre dette året. Bilen fikk også nytt listverk, nye hjulkapsler og emblemene ble forandret. Designavdelingen lot heller ikke interiøret være uforandret, og tilbød nye seter og dørpaneler i tillegg til nye instrumenter og dashbordkrom. Men de store nyhetene lå i motor rommet. Standard i Monterey var en nedgradert 390 med 2 port forgasser som utviklet 265 HP. I Parklane derimot var det en ny motor på 410 cu.inch som var standard. Denne utviklet 330 HP. På optionlista og standard i S-55 kom en nyutviklet 428 Super Marauder som ble oppgitt til 345 HP. For å få alle kreftene til bakhjula kom det også en helt ny automat som fikk navnet C6. Men man nøyde seg ikke med dette. Andre detaljer som ble forandret var større bensintank (25 gallon) og bedre avstemte fjærer. Bilen fikk også ny servosnekke, denne gangen produsert av FoMoCo. Utstyrslista ble igjen utvidet, og nyheter for året var skivebremser, reise TV, 8 spors kasettspiller med 4 høyttalere, Cornering lites og barnesete med 4 punkts sikkerhetsbelte. Den legendariske S-55 modellen var tilbake på modellprogrammet, men nå som en high performance utgave av Monterey.
Prisene økte med ca 50 dollar for de fleste modellene, og produksjonen falt noe i forhold til 1965. Ved modellårets utgang var det lagd 175,691 biler

Montclair
54B 4d..................... 11,856
63B 2d Fastback ....11,290
57B 4d Hardtop .....15,767

S-55
76G Convertible...........669
63G 2d. Fastback......2,916

1967 Mercury
For tredje år på rad kom Mercury med betydelige utseendemessige forandringer. Mykere linjer med colaflaske fasong på bakskjermene var "in", og Mercury fulgte trenden. Bilen fikk igjen en mer Lincoln inspirert front, og taklinjene ble mer avrundet. Det kom i tillegg nye sikkerhetskrav til bilindustrien, noe som medførte et helt nytt og bedre polstret instrumentpanel og ratt. Mercury foretok også en betydelig revisjon av modellprogrammet, mye på grunn av introduksjonen av Cougar. Breezeway taket, som hadde vært et varemerke for Mercury i et tiår forsvant fra modellutvalget. Som ertstattning kom en Drop Back Lite modell, som også hadde bakrute som kunne senkes, men nå gikk den bare ned fattige fem cm. S-55 modellen solgte minimalt, og 67 ble siste året for denne modellen.
Nytt for året var Parklane Brougham, som var en Parklane med påkostede detaljer som treratt og mere listverk. Det ble også presentert en ny toppmodell; Marquis som var en 2 dørs coupe som skulle konkurere med Pontiac GandPrix.
Stasjonsvognene kunne for første gang tilbys i 10 seters versjon.
Teknisk var det få forandringer. 390 motoren ble oppgitt til 270 HP. 410 og 428 hadde den samme effekten som året før. Hjulopphenget ble noe forbedret, bremsesystemet ble tokrets og skivebremser ble standard.
En ting som forandret seg betydelig var prisene, som gikk opp mellom 200 for de rimeligste og 400 dollar for de dyreste modellene
Markedet var i forandring, og fullsizebilene hadde fått hard konkuranse fra de mindre midsize bilene som Montego og Cougar. Som et resultat sank salget av Mercury betydelig, og produksjonen endte opp på 122,894 biler.

1968 Mercury
Også dette året boltret de seg på designavdelingen, og resultatet ble ny front med en mer markant grill. Blinklysene ble trukket rundt hjørnene på forskjermene,og støtfangeren ble fikk hjørner som bygger mer frem. Taket på fastback modellene ble også nytt, og hvis noen bil i historien virkelig kan kalles en fastback, må det være 68 Mercury, hvor takets skråning måler 3 meter! Dette gikk noe utover den innvendige takhøyden, men en nyhet på disse bilene var at man kunne slå ned baksetet, og få meget god lastplass. Baklyktene og listverket fikk også en liten oppdatering. Nytt for året var det også med sidemarkeringslys. I motsetning til 1967 modellen, hadde man i 68 fått orden på de nye sikkerhetskravene, og dashbord og ratt design var mer vellykket. Tekniske nyheter var det få av, men på motorprogrammet ble det forandringer. 410 Marauder motoren ble fjernet, og standard motoren var igjen den velkjente 390, som kom med en 2 ports forgasser og utviklet 265og 280 HP. På tilvalgslista fant man en 390 4V på 315 HP ( standard på Parklane) og 428 4VSuper Marauder på 345 HP. Det fantes også en 428 8V motor på 360 HP.
En ny automat ( FMX ) ble også brukt på de minste motorene, mens C6 var obligatorisk på de kraftigere.
Utstyrsnivået ble nok en gang høynet, da markedsanalyser viste at kjøperne av fullsize biler ønsket komfort. Av solgte biler i 68 hadde 99,6 % automatgir, mens 59,5 % hadde Air Condition.
Som en nyhet midt i modellåret, ble Parklane 2dht og Convertible tilbudt med samme tredekor på sidene som Colony Park. Dette kan man kalle friskt satset, og noen umiddelbar suksess kan en vel ikke si at det ble. Det finnes ikke eksakte tall på hvor mange som ble levert, men eksperter påstår rundt 200. En klar samlerbil i dag, og disse bilene kan i dag selges for opp mot $25.000.
Produksjonen for 1968 gikk noe opp igjen, takket være gode økonomiske tider i USA, og endte på 126,100 biler.